Blodtung start ble gedigen opptur – nr 5 i årets Norseman

En detaljert racereport for det spesielt interesserte. Flere bilder etter teksten. Av Lars Eftang. All foto: Øyvind Aas og Cathrine Engen.

De siste klyv inn til mål i som femtemann i årets Norseman

Mitt Norseman 2011-eventyr startet fredag ettermiddag på pre-race briefingen i Eidfjord. Ryktene hadde svirret på kaia i om at iskaldt vann innerst i fjorden hadde blitt virvlet opp av et cruiseskip og at løypa måtte endres i siste liten. Arrangørene avslørte at Eidfjord holdt 11 grader og var naturligvis uforsvarlig å svømme i, selv avkortet distanse. Starten ble derfor flyttet 20 km lengre ut i fjorden, hvor vannet var varmere, men dette medførte at syklingen ble tilsvarende lengre, altså til sammen 20 mil. I tillegg ble det halvannen time mindre søvn pga transport og logistikk til den nye arenaen. Opp til frokost kl 01.30!

Det var like fullt høy stemning om bord i fergen på vei ut, og det var en nærmest absurd opplevelse å hoppe fra bildekket ut i Hardangerfjorden, i tussmørket, kl 04.45 om morgenen, sammen med 250 andre gummimenn. En kajakkrekke utgjorde startstreken, og et blinkende lys på en bøye 2500 lenger frem var første rundepunkt. Imidlertid ble det væromslag underveis med regn, tåke og tilslutt kraftig vind. Rundingspunktet var knapt synlig gjennom tåka i de store bølgene. En kajakk veltet og mange deltakere ble halt opp og reddet i land på grunn av de voldsomme forholdene. Jeg klarte meg imidlertid til T1, men på en skuffende svak tid; 1.23, og vekslet som ca nr 50. Min målsetning om en topp 5-plassering som jeg hadde avslørt til min mest betrodde omgangskrets lå igjen ved rundingsbøya ute i fjorden, da jeg skjønte at denne dagen kom til å bli ekstrem, men jeg hadde likevel forventninger om å knipe mange plasseringer på den lange syklingen.

Jeg har alltid for vane å sprengåpne, men i dag hadde jeg bestemt meg for beinhard displin på sykkeletappen. Jeg passerte mange gode svømmere allerede på de første 20 km tilbake til Eidfjord og inn i Måbødalen. I de ekstremt bratte serpentinsvingene på gamleveien opp til Vøringsfossen kom Sven Kilander forbi, mannen som pustet meg i nakken under NM tidligere i sommer og som er en av feltets desidert beste løpere. Det var derfor utrolig skuffende å se han sykle rett i fra meg så tidlig i løpet, noe som absolutt ikke skulle/måtte skje. Ikke lenge etter klyver David Ekroll også forbi i en absurd fart – jeg er ikke vant til å bli spist opp på sykling i triatlon, og nå kom det to på rappen, så dette var en stor skuffelse – har jeg virkelig en så dårlig dag? I et øyeblikks desperasjon var jeg fristet til å bite meg fast, men jeg hadde nå for en gangs skyld bestemt meg for streng intensitetskontroll, og lot de to fare. På Dyranut fikk jeg på meg en jakke og hansker som var gode å ha over Hardangervidda, der farten er veldig høy og temperaturen lav. David Ekroll kom forbi for andre gang etter en punktering, og satt opp en utrolig fart som jeg ikke våget å matche. Fantastisk flott å se den mannen på en temposykkel. Kilander sleit på Ustaoset hvor jeg hentet han inn, og han hang på til Geilo før han ble borte i bakken opp til Kikut. Da begynte omsider det dårlige humøret å snu, og jeg fant en fin rytme og intensitet i bakkene over til Uvdal og så frem til den siste tigningen opp til Imingfjell. Jeg hadde tatt over 40 plasseringer så langt, og ble sekundert som nr 8 på toppen av Iming. Langing av mat, drikke og klær hadde fungert helt perfekt, med rutinerte Øyvind Aas som sportsdirektør, med over 20 år og hundrevis av konkurransetimer bak seg på terrengsykkel.

Ned Tessungdalen knep jeg ytterligere en plassering, en konkurrent som skal forbli navnløs, men som hadde byttet mellom superlett racersykkel opp alle bakkene, og over på temposykkel utfor. Det er for drøyt – jeg vil si regelrett juks – bytte av sykkel skal kun skje ved tekniske problemer! Heldigvis for meg fikk det ingen konsekvenser.

Etter 20 mil, 3000 høydemeter på 6 timer og 3 minutter, femte beste sykkeltid, så jeg frem til å skifte aktivitet og få på joggesko. Raskeste skiftetid i T2 sier litt om iveren etter å løpe! Jeg følte meg superfin og åpnet første km på 4.13, deretter 4.17, 4.24 før det stabiliserte seg på ca 4.35. Passerte 10km på 45 min akkurat. David Ekroll hadde fått det tungt, og jeg løp forbi etter ca 15 km. Fikk sekundering fremover om at Knut Anders Fostervold på 5. plass hold samme fart som meg, og nå begynte jeg å få det tungt. De siste 3-4 km inn til Zombie hill føltes ekstremt lange, og det virket nesten uforståelig at jeg skulle holde hele maratondistansen ut. Mitt eneste håp var at de bratte motbakkene fra 25 km og til mål, hvor løpesteget og muskelbruken er helt annerledes, skulle virke oppkvikkende. Omsider kom den fryktede/etterlengtede venstresvingen, og det gjenstod 1700 høydemeter på 17 km. Beina var blytunge, og jeg klarte rett å slett ikke å løpe mer enn 50 løpesteg av gangen før jeg måtte gå 10 skritt i den bratte bakken, og da det var lite optimisme å spore. Fremover til Fostervold var avstanden økt til 6 minutter og bak til Ekroll var det 2. I dét øyeblikket undervurderte jeg Ekroll, jeg hadde håpet han var for utmattet etter forbipasseringen 30 minutter tidligere. Imidlertid hadde han nå funnet nye krefter og tok kraftig innpå bakfra og var vips bare halvminuttet bak. Jeg var nødt til å svare på Ekrolls angrep, og tok en sjanse på at de utrolig slitne beina mine ville tåle litt mer gass, og truet meg ut i løp igjen. Etter ti minutter med tung mobilisering ble beina bedre og bedre for hvert minutt, og jeg fikk sekundering om at jeg ikke bare økte avstanden bakover til Ekroll, men også spiste grådig av Fostervolds forsprang fremover. Til slutt kunne jeg se ryggen hans opp i bakken, utrolig inspirerende. Selv om han svarte med selv å øke farten, hadde jeg virkelig fått opp både damp og humør, og inntok 5. plassen med ca 7 km til mål, med en sporty klapp på skulderen av Fostervold.

Norseman-desserten består av 5 km fjellsti fra bilveien og opp til kafeen på toppen av Gaustatoppen. Den første kilometeren er mulig å løpe, men etter hvert blir det ekstremt teknisk, og forsvaret mot Ekroll/angrepet mot Fostervold straffet seg brutalt! I løpet av en kilometer var jeg helt ferdig. Veien til topps er ikke en sti, men en rute merket på minste motstands vei gjennom store og små, skarpe steiner. Jeg var i elendig forfatning, svimmel og kvalm, og snublet meg oppover så vidt det var. Attpåtil fikk jeg beskjed om at Fostervold hadde funnet fornyede krefter i steinrøysa og ville ha tilbake femteplassen sin. Følgemenn Øyvind og Bendik var helt ekstremt dyktige til å lokke/true frem de aller, aller siste kreftene, selv om jeg mistet tid til Fostervold sving for sving. Da de bare gjenstod noen få svinger innså jeg at femteplassen var i boks, og det var et veldig emosjonelt øyeblikk å gå over mål som nummer 5, andre beste Nordmann etter Tom Remman som ble nr 3. Vinneren var verdensstjernen, tidligere verdensmester og Hawaii-vinner Tim DeBoom, etterfulgt av sveitsiske Markus Stierli. Danske Ulrik Schaarup ble nr 4.

Til slutt vil jeg kommentere ernærings/supportopplegget. Mitt team, bestående av Cathrine, Bendik og Øyvind gjorde en helt fenomenal og veldig imponerende jobb, som var nesten like tung som min. De må opp like tidlig om morgenen og være ekstremt fokusert, oppmerksomme og raskt tilpasse seg uforutsette situasjoner i time etter time. Men gjengen holdt ut og fant den helt riktige balansen mellom matforsyning, oppmuntring og relevant sekundering underveis. Basis for ernæringsopplegget var Squeezy produkter med Squeezy Energy Super Drink sportsdrikke, og Squeezy Drink Gel og Super Energy gel. Spesielt drikkegelen vil jeg virkelig anbefale! Utrolig god smak, og lett å svelge når det virkelig røyner på. Mot slutten av løpet måtte jeg ty til noen slurker cola, potetgull og saltsild da saltbehovet meldte seg for fullt. Mange fraråder et så ensidig gel-regime, men selv om jeg hadde forberedt loff med salami og annen fast føde, fungerte Squeezy gel og sportsdrikk utmerket i over 12 timer for meg.

Jeg synes jeg har vært med på ganske mange harde konkurranser, men Norseman i år tar så til de grader kaka. Svømmingen ble beinhard og 20 mil temposykling med 3000 høydemetre er virkelig drøy kost. 42.2 km som avsluttes på Gaustatoppen går det egentlig ikke an å beskrive, men jeg har gjort et forsøk over. I øyeblikket må jeg innrømme at jeg overhodet ikke har ambisjoner om å gjenta dette. Nå gleder jeg meg til å slappe av litt, flytte fokus, og børste støv av rulleskiene!

resultater: http://m.box.net/view_shared/xqhodrlfys4vczgc9f0b

Hender og føtter merkes med startnummer før ombordstigning i fergen

Svømmingen er endeig over. Badehetta har det med å skli litt opp på pæra… Foto Øyvind Aas

Directeur Sportif Øyvind Aas serverer den første av ca 30 geler.

Runding ved Haugastøl. En trang jakke var god å ha!

Fint driv i 60 km/t over Hardangervidda. Har akkurat passert Dyranut.

En av mange serpentinsvinger i sykkelløypa. Dette er nest siste sving opp den siste klatringen til Imingfjell, ca 17 mil unnagjort på sykkel.

20 mil temposykling er over – høy fart inn i T2 til beste skiftetid på 40 sekunder!

Og høy fart ut av T2. Første kilometer gikk på 4.13 – i overkant optimistisk!

Bendik langer flat cola og gel etter ca 20 km løping. I bakgrunnen skimtes mål.

6 kilometer av løpingen gjenstår. Knut Anders Fostervold hadde en tung periode, men jeg kom like bak med litt høyere fart.

Så var det min tur til å få det ekstremt tungt. Fostervold har fått opp dampen og kniper innpå. Forspranget mitt er under 2 minutter, og det er en drøy halvitme igjen å løpe. Bendik gjør en heltemodig innsats med å plukke et godt spor i steinrøysa.

Endelig passering mål som nr 5, andre beste nordmann… Ansiktsutrykket sier det meste. Jeg var ekstremt sliten.